Insane in the membrane

Og har smal midje uten et eneste overflødig gram fett, akkurat passe store, struttende pupper, og lange slanke ben som rekker helt til evigheten.

“Hun er en tøs”, sier du  “Se på de skrytebildene hun legger ut på Facebook. Sekretøs”, ler du,og klemmer meg hardt. Og jeg slår meg til ro med det. Selv om jeg vet at dere har flørtet. I perioden vi ikke var sammen, før jeg tok deg tilbake. Men du valgte ikke henne, du valgte meg, sant? Det er ingenting å bekymre seg over, tenker jeg for meg selv, ingenting i det hele tatt..

Men så avslører jeg deg. Du har flørtet med henne igjen. I dag. Hun har sendt deg link til undertøyssiden, den med de mest utfordrende bildene på. Der man kan se brystvortene hennes gjennom bh-stoffet. Jeg spør deg om du har hatt kontakt med henne, men du nekter. “Nei, jeg har ikke det, hvorfor er du så opptatt av henne?” sier du, og ser meg alvorlig inn i øynene. Men jeg kan se tilbake, og til slutt innrømmer du det. Innrømmer at du har løyet, innrømmer at du flørter i smug.

Den eneste betingelsen jeg ga da jeg ble sammen med deg igjen var at du ALDRI skulle lyve for meg. Hvordan kan jeg noen gang stole på deg nå?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han har plutselig skiftet mening igjen. Det er ikke
tryggheten han søker, det er spenningen. Han vil kjenne det kile i magen, og
det er tydeligvis ikke så spennende med meg, han kjenner meg jo. ”Jeg vil ha
deg” sier han, ”men samtidig kjenner jeg at jeg lengter etter spenning”. Jeg
vet hva han vil. Han vil ha pose og sekk. Han vil sjekke damer, men ha
muligheten til å ha sex med meg. Han vet jo at sex med meg er best av alt, og
han kan ikke gi slipp på det, men det kiler ikke nok i magen.

Så da har jeg to muligheter. Jeg sier at jeg er meg,
og at han må ta meg som jeg er. Jeg blir forbanna for at han er likeglad, og
det blir slutt igjen. Som for et år siden. Denne gangen kommer jeg ikke til å
ta han inn igjen når han kommer krypende og sier han vil stifte familie med
meg, slå seg til ro. Jeg vet jo at han kommer til å skifte mening, igjen.

Den andre muligheten er at JEG skaper spenning. Vi har
snakket om det, at jeg skal ha jentesex foran han. Han får bare lov til å ta på
meg, jenta er bare min. Jeg er ikke fremmed for ideen, har hatt jentesex før,
det tenner meg. Akkurat denne planen gjør han vill, han er i hundre, det lyser
av øynene hans. ”Hvis vi synes det er gøy kan vi jo gjøre det flere ganger!”
ler han, og tilføyer at jeg er den beste dama man kan ha.

Jeg er imidlertid usikker. Hva blir det neste? Hvor
langt skal man gå for å skape spenning i forholdet? Vil dette føre til at han
bare søker mer spenning, eller vil det gjøre han fornøyd?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg så sola skinne gjennom skylaget da jeg gikk til skolen i dag tidlig. Jeg kjente at det kilte i magen når solstrålen falt på nesetippen min. Et lite øyeblikk tenkte jeg at det var du som sendte meg denne oppmuntringen i den ellers så regnfyllte hverdag.

Og jeg smilte for meg selv..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er det jeg er. Jeg har innsett det nå. Hvem går rundt i et år og tror at en fyr som har såret en mer enn det går an å forestille seg er mannen i ens liv? Hvem går rundt og tror at noen som kan slå opp på telefon og begrunne det hele med at "jeg får dårlig samvittighet når jeg flørter med andre jenter, og du vet jo hvor godt jeg liker å flørte" skal kunne forandre seg og bli en stabil kjæreste? Hvem tror at en selv skal kunne stole på en person som har såret en så mye igjen, og bli lykkelig med han?

Problemet er bare at jeg tror jo ikke det, egentlig. Men allikevel vil ikke hjertet mitt la meg gi slipp på han…

 Jævla dustehjerte burde jeg kanskje sagt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og det er på grunn av deg. Fordi du fortsatt er her etter så lang tid. Jeg sier til meg selv at jeg har kommet over deg. At jeg har det bedre alene, som selvstendig individ, upåvirket av dine svingninger. Allikevel klarer jeg ikke å si farvel. Jeg klarer ikke å dytte deg ut av livet mitt, samme hvor mye jeg prøver å tvinge meg selv.

Jeg er så lei meg, og det er på grunn av ditt fravær. Den dagen du sa farvel trodde jeg ikke på deg. Jeg trodde ikke på deg fordi det virket så meningsløst. Fordi det gikk i mot alt du hadde sagt og gjort. Det var så meningsløst at det nesten ble latterlig. Jeg innså imidlertid fort at min tro på deg som var latterlig. At det hadde ligget i kortene fra dag en.

Jeg er så lei meg, og det er på grunn av ditt nærvær. Du forvirrer meg. Du leker med følelsene mine som om du er 4 år og fikk de i bursdagsgave. Som om du har rett til å bli lei du når du selv vil, legge de vekk og ta de fram igjen om noen måneder. Du ser ikke at gaven har blitt kaldere og fargeløs siden sist, men leker med den som om ingenting har skjedd. 

Jeg er så lei meg og det er på grunn av deg. På grunn av ditt fravær og nærvær. Ditt nærvær og fravær i komplett kaos. Du danser polka med følelsene mine. Ser ikke at danseskoene ble utslitt for mange måneder siden?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og du vil ikke si hvorfor. Vi har akkurat tilbrakt en helg sammen. En sånn helg som kommer nå og da, når jeg ikke klarer å opprettholde gittergjerdet jeg har bygget rundt meg lenger. Når alle de søte ordene dine trenger gjennom jernrustingen jeg tok på meg den dagen du dumpet meg.

Du kommer med toget tidlig på morgenen og vi ligger i senga i mange timer. Prater og holdt rundt hverandre. Går ut og ser på 17. mai-toget. Sitter på et hemmelig utkikkspunkt og forteller hverandre om dagene våre. Blir hverandres igjen, for en liten stund. Men vi vet begge at det ikke kan vare. At kjærligheten som var der aldri blir som før. At du knuste all tillitt den dagen du ringte og sa at du hadde bedre ting å finne på. Den dagen du viste meg at jeg bare betyr noe når du ikke har noe annet å gjøre. Så lenge ingenting nyere og blankere lokker.

Du angrer kanskje. Du sier at du har dårlig samvittighet. Men jeg vet at det bare er en periode. Du er lei av festsyklusen, og vet at jeg er den beste du kan få. Det er nettopp derfor du gråter, du synes synd på deg selv. Du synes synd på deg selv som alltid fucker opp livet ditt.

Du tror at jeg ikke forstår. At jeg ikke forstår at du trenger meg. Men selvfølgelig forstår jeg. Like godt som jeg forstår at du kan skifte mening i løpet av neste uke. Og det er derfor du slipper ikke gjennom skallet mitt lenger, samme hvor mye du gråter.

Men det betyr ikke at jeg er uberørt..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet hvorfor. Det er andre nærmere. Andre som fortjener din flyktige oppmerksomhet. Du trenger ikke meg ikke akkurat nå. Og du bryr deg ikke om om jeg trenger deg. Så lenge du har det bra er alt bra.

I går var du ensom. "Bryr du deg ikke lenger?" skrev du. Jeg hadde ikke tatt kontakt hele dagen, og det såret. Du trengte meg og jeg brydde meg ikke. Du var alene og ensom, du ville at jeg skulle skjønne det.

I dag er du stille. Du vet at du har kontrollen. Du svarer ikke på meldingen, det er viktigere ting i gjære. Jeg kommer ikke til å forsvinne, det vet du. Jeg venter på svar, og da har du meg i din hule hånd.

I morgen er du kanskje alene igjen. Du sitter i den kalde leiligheten, stirrer i tapeten og tenker på meg. Men da spiller det ingen rolle lenger. Da er det jeg som er utenfor rekkevidde.

Håper jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått en ny venn. ”Jeg skal spandere milkshake og pannekaker på deg”, sa han, og jeg ble så glad. Det er lenge siden jeg har drukket milkshake og spist pannekaker. Men kafeen  er stengt med en stor treplate foran vinduet. Akkurat som for å demonstrere at her får dere i hvert fall ikke noe milkshake. Typisk, jeg var så foreberedt, hadde gledet meg hele dagen. Sittet og sett ut på sola utenfor lesesalsvinduet og lengtet etter en stor, tykk sjokolademilkshake. Jeg ser på min nye venn som ikke har blitt vennen min ennå. ”Liker du tapas?” spør han med usikkerhet i stemmen. Så klart jeg liker tapas! Jeg blir glad igjen. Han bestiller litt av hvert, akkurat som jeg liker. Vi snakker om 1. divisjonsfotball og amerikanere. Om økonomistudier og kjendisjakt. Han har mørkebrune øyne og viltre krøller. Han spiller gitar og driver med ekstremsport. Han ler høyt og smiler med øynene. Tiden suser forbi og plutselig må vi gå. ”Tusen takk, det var hyggelig” smiler jeg og får en bamseklem av min nye venn. Jeg går hjem med et smil om munnen. Kanskje det er flere fisker i sjøen.

Men jeg har ikke glemt deg helt ennå..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sola står høyt på himmelen. Sanda er glovarm mellom tærne. Svetten pipler nedover den bare ryggen min. ”Kom”, roper du, med stjerner i øynene. ”Vannet er herlig!” Du prøver å sprute på meg, men håndkleet jeg ligger på er plassert altfor langt inne på stranda. Vannet glitrer i sola, det skinner på den våte kroppen din. ”Søteste, bli med! Vi kan leke delfiner!” ler du, mens du spruter opp vannet rundt til en veldig tornado. Jeg hopper nedover den brennhete sanda og inn i den kalde dusjen. Du fanger meg i de sterke armene dine og holder meg hardt. ”Så deilig du er”, hvisker du, og kysser meg mykt. Leppene dine smaker av salt, sommer og kjærlighet. Bølgene bruser mot den hvite stranda.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"…jeg er så sjalu". Han sier det som om han har rett til å være det. Som om han har rett til å vite alt jeg foretar meg. Som om han eier meg. Og han gjør kanskje det. I hvert fall litt. For det var på grunn av han at jeg gikk hjem fra byen klokka 24 i går. Ikke fordi å møte han, litt for langt å krysse landet på den tiden av døgnet. Ikke for å ringe han heller. Men fordi jeg var trist. Trist fordi jeg ikke hadde hørt fra han på mange timer. Trist fordi jeg ikke hadde fått nattamelding av han når han vanligvis legger seg klokka 23. Trist fordi det enten betydde at han ikke tenkte på meg eller at han var ute og hadde det gøy. Antagelig begge deler. Så jeg gikk hjem. Isteden for å drikke øl med vennene mine. Fordi jeg ikke klarte å kose meg. Fordi tanken på han gjorde så vondt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende